Den trasige bussen..

Etter en god periode med godt humør og full adrenalinkick har jeg gått inn i en tenkesone. Ingenting er verre enn å være depressiv på en buss. Overgangen fra Olsvik kommer, og den lille vognen (såkalte bussen) fylles. Hun siste som kommer inn kan velge å sitte ved siden av en snill gammel mann med dokument koffert på fanget og liten lue som dekker 1/3 av hodet, eller en moodkilling ungdom med sure øyner, store joggeklær og store headsett på ørene (det kan nemlig bety bråk). Hun valgte pinademeg å sitte seg med meg.

Tydeligvis må det skje noe jævlig kult noe på tisdager. Hadde ikke bilen kjørt, så hadde den nok gynget frem og tilbake uansett av alle skravlekjerringene. Ikke det at de bare skravler, men å skravle i munnen på hverandre samtidig som de fikler med hennende, DET er lowlife. Så var det en råstilig 5åring som skrek og skrek og skrek. Da har jeg forklart hva som satt foran, ved siden av og bak meg. Vi kjører oppover Kjøkkelvik og når skolen. "Nei...... Der er hun som alltid skal krangle om denne plassen." Jeg har en fast plass på bussen, og det er fanken den samme plassen som hun har. Hun krangler sånn på den at jeg vurderer å ta bussen noen busstopp tidligere.

Artig det å sitte på bussen, skikkelig mye bråk på en minibuss, prøver å roe seg ned med Coldplay - Sparks. Men for å ta hensyn til andre kan jeg ikke ha det så høyt på, så hører skravlingen uansett. På vei opp fra skolen så jeg ut vinduet og fikk øye på en far og sønn, begge stod i ro og glante ned på en sko.

Så skulle hun med 5 åringen ut (som faktisk satt i vogn), og hun fortsatte og skrike og skrike. Da var det to oldiser som satt og smilte og syntes synd i ungen for "den var jo så søt." Endelig min tur å gå av, ingen plinget så jeg måtte ta iniativet selv. Trodde jeg var den eneste som skulle av, men fanken var det hun ene skravlekjerringen og. Og hun sluttet jo ikke før hun kom UT av døren heller. Supert.



Tenke glade tanker. Tenke glaaaaadee tanker....