Sufi, et individ med mange mangler

Neimen hei, er det du som er ute og går?


Sufi var godt i gang med hennes årlige feiring av en dag som betyr mindre og mindre desto eldre hun blir. Dagen var omme og kvelden hadde begynt på fullt. Sufi var sliten og lei, men så Rudolf som var enda mer sliten og lei passere henne uten å bemerke hennes tilværelse. Dermed løp Sufi bort til Rudolf og hjalp ham bort til benken hun satt på. ”Du ser fæl ut, Rudolf!” Dette var en beskjed han fikk høre noen ganger i løpet av samtalen. ”Ja, jeg ble slått ned og ranet og lå i koma i 27 timer. Jeg var nær døden mange ganger og politiet og legene vurderte noen par ganger om de skulle slå av maskinen.” Sufi lar det ikke gå inn på seg. ”Jamen da så. Hvorfor skjedde det?” Svaret han kom med virket troverdig, eller så var det bare veldig godt gjennomtenkt av en svært glup fyr med store problemer. ”Noen som så da jeg tok gullkonglene mine i lommen, så kom de bort og slo meg ned og tok de fra meg.” Mer om det ble det ikke sagt. Sufi ville spørre hva som stod igjen som hans verdier i livet etter alle disse 26 årene med sorg, lapskaus og fluesopp. Men hun ville ikke sende slike tanker inn i hodet hans. Han sa selv at nok er nok, han orker ikke mer. Dette fikk Sufi til å tenke såklart og ville granske i hva han la i at han ikke orket mer. ”Jeg vil bare hjem og sove” sa han.