Sufi, et individ med mange mangler

Neimen hei, er det du som er ute og går?


Sufi var godt i gang med hennes årlige feiring av en dag som betyr mindre og mindre desto eldre hun blir. Dagen var omme og kvelden hadde begynt på fullt. Sufi var sliten og lei, men så Rudolf som var enda mer sliten og lei passere henne uten å bemerke hennes tilværelse. Dermed løp Sufi bort til Rudolf og hjalp ham bort til benken hun satt på. ”Du ser fæl ut, Rudolf!” Dette var en beskjed han fikk høre noen ganger i løpet av samtalen. ”Ja, jeg ble slått ned og ranet og lå i koma i 27 timer. Jeg var nær døden mange ganger og politiet og legene vurderte noen par ganger om de skulle slå av maskinen.” Sufi lar det ikke gå inn på seg. ”Jamen da så. Hvorfor skjedde det?” Svaret han kom med virket troverdig, eller så var det bare veldig godt gjennomtenkt av en svært glup fyr med store problemer. ”Noen som så da jeg tok gullkonglene mine i lommen, så kom de bort og slo meg ned og tok de fra meg.” Mer om det ble det ikke sagt. Sufi ville spørre hva som stod igjen som hans verdier i livet etter alle disse 26 årene med sorg, lapskaus og fluesopp. Men hun ville ikke sende slike tanker inn i hodet hans. Han sa selv at nok er nok, han orker ikke mer. Dette fikk Sufi til å tenke såklart og ville granske i hva han la i at han ikke orket mer. ”Jeg vil bare hjem og sove” sa han.

Sufi,et individ med kjærlighet som ambisjon

Gjorde jeg deg alt for glad, som du sa?


Nylig traff Sufi på en rose. Denne rosen hadde Sufi sett på ganske lenge, og hadde alltid drømt om å få sin egen på rommet. Denne rosen blomstret og luktet bedre enn alle andre, derfor var akkurat denne rosen spesiell. Sufi plukket rosen uten problemer og hadde mange dype samtaler med den. Hun åpnet seg og ble forelsket. Etter hvert som dagene og ukene gikk klarte Sufi og falle for denne rosen. Rosen betød plutselig veldig mye for henne og hun bestemte seg for å bære forholdet enda lenger, på tross for tårnene på stilken.

Hva annet enn å gå en tur med rosen i sin hånd og i sitt hjerte kunne friste mer? Sufi hadde lenge drømt om denne engen som de nå var på vei til. Sufi og rosen. Rosen med tårnene. Alle roser har sinne tårner selvfølgelig, men denne sine var skarpere. For å komme til engen måtte hun berge en bratt skråning med mange løse steiner oppover. Det var risikofylt men det var verdt det. Verken rosen eller Sufi ville ta den trygge stien som tok bare noen måneder lenger. Da Sufi bæret rosen i hånden kjente hun en del smerte, men hun følte hun hadde kontroll på den. Den kunne ikke forsvinne, og uansett hvor mye den prøvde å stikke av så hadde hun rosen rundt lillefingeren. Sufi var trygg på rosen, på tross av stikkene. Men dette beklagde rosen seg for, selvfølgelig. Alle roser gjør slikt.

Sufi nådde toppen. Hun var glad og så frem til å gå videre på engen. Bortover de fine fjellene, elvene, safariene. Oppleve alt det gode, sammen med rosen. Engen var stor og grønn og ga en fantastisk utsikt over et perfekt landskap uten bekymringer for ulemper. Den var en beskjeden vindt i stråene som danset. Det var lyst og alt man kunne se var perfekt. Men likevel var det en ting som manglet. Solen var ikke på plass. Heller ingen stjerner. Det var ei mørkt. Ingen skyer var å se. Kun en blå himmel. STIKK. ”Hva var det som skjedde der?” måtte Sufi spørre rosen. Det gikk så fort. Rosen ville ned igjen. ”Det ble for mye for den.” Rosen hadde fått bein å gå med, og fikk både seg selv og Sufi fort ned igjen fra engen på kun en time. ”Jeg fikk oksygenproblemer” sa rosen. Sufi ble lei seg og visste ikke hva hun kunne si. Men rosen hadde bestemt seg, helt ut av det blå, bokstavelig. Nå var rosen gått lei.